Minste motstands vei

Er det flere enn meg som har lagt merke til at en del mennesker i Norge i dag har problemer med å følge den minste motstands vei? Med det mener jeg å ta valg som gjør at livet flyter uanstrengt, slik at man slipper å "slite" i hverdagen. Det virker som om at vi har en "verdiskala" som måler menneskers dyktighet ut i fra hvor mye vi anstreger oss og sliter oss gjennom det vi gjør. Jo mer vi sliter, jo mer kan vi slappe av med god samvittighet. De som tiltrekker seg rikdom, glede og gode ting uanstrengt er vi ofte misunnelige på, og disse blir sett ned på av mange. Hvor kommer denne motstanden mot å ta det litt med ro; "stresse ned" som vi sier? Tenk deg det selv. Vi legitimerer veldig ofte avslapning ved å ramse opp det vi har gjort den nærmeste tiden. "Nå kan jeg slappe av for nå har jeg gjort masse i dag." Her en dag leste jeg noe som jeg kjenner veldig igjen i dagens samfunn. I boka "kulturforståelse" av Jan Brøgger (2005) sier han at europeere historisk sett har gått i retning av stadig mer selvkontroll. Med tanken om den "protestantiske arbeidsetikk" toppet det hele seg. Her gikk man bort fra at kirken kunne gi syndsforlatelse. Dette på grunn av at Gud allerede har noen utvalgte blant oss, sies det her. Mennesker med suksess i arbeid og økonomi var blant disse utvalgte. Resultatet var mengder av mennesker som skulle realisere seg selv gjennom hardt arbeid; og sikre seg økonomisk suksess for å være vellykket eller blant Guds utvalgte. Derigjennom kunne man sikre seg evig liv. Videre sier Brøgger (ibid: 69):

" saken er at den protestantiske kultur har et så ambivalent forhold til
fornøyelse og avslappelse, at en ferie bare kan aksepteres dersom den bygger opp
et menneske til en større arbeidsinnsats så snart ferien er over"

Ja vi er sannelig rare, vi mennesker.

O`jul med din glede.

Her kommer jeg med et lite blogginnlegg blant girilanderet, nissene, englene, de lilla lysene, juledukene, kalendrene og alt det andre koselige dere mest sannsynlig omgir dere med. For de av dere som nå tenker "ååå, har har hun en mening om dette også!?" så stemmer jo det, men jeg har ingen intensjoner om å ødelegge førjulstiden eller julen for noen av oss. Jeg ønsker bare å komme med en liten formaning om å ikke slenge seg på alle de materialistiske "julegavetogene" nå som julegavene skal handles (eller er det bare jeg som ikke er ferdig med dem?). Det finnes et mylder av etiske julegaver, og det synes jeg er en topp greie. En av disse "ikke-materialistiske" togene man kan hoppe seg på er Sorgenfris (gateavisa i Trondheim) julebok. Dette er en billig gave til de som har alt av ting og trenger litt intellektuell føde. For 100 kroner gir du en fin gave til en i din omgangskrets, mens du samtidig gir 50 kroner av prisen til en av Sorgenfris selgere. Det er det jeg på godt norsk vil kalle en god deal.

Hvorfor bare glede èn mottaker med julegaven når du kan glede to?

Kjøp sorgenfriboka hos en selger i Trondheim (kan evt. kjøpe for dere som er interessert)

VG Nett - Tett på nett

 

VG Nett - Tett på nett

 

I forbindelse med Kerry Max Cooks norgesbesøk i november, ble det i tillegg til en rekke foredrag rundt om i landet holdt et nettmøte på VG-nett. Selv er jeg av de heldige som har hatt æren av å ha vært på et av hans foredrag, den 18. november for å være helt nøyatktig. - En dag som for resten av mitt liv vil stå som en påminnelse på  viktigheten av å leve livet fullt ut og å være til stede for mennesker man er glad i. På nettmøtet viser han atter en gang at han har enorm innsikt og visdom.

Bakgrunnen for hans historie, er at han som 19-åring ble tildelt dødsstraff for et drap han ikke hadde begått. Han ble satt på dødscelle i et av USAs verste fengsler i Texas der han tilbrakte 22 år av hans liv. 11 dager før han skulle få dødsstraffen ble han imidlertid benådet.

Uten at jeg skal gå inn på det i detalj her, har Cook blitt utsatt for meget dårlig politi – og etterforskningsarbeid. For det første hadde de ingen konkrete bevis, sett bort fra et fingeravtrykk som ble plassert på offerets dør tre dager før ugjerningen skjedde. For det andre ble drapsvåpenet funnet i offerets klesskap lang tid etter han ble fengslet. Listen kunne fortsatt i det uendelige. Et viktig poeng som han på vaktla på foredraget er imidlertid at jo flere flere bevis han fikk ført bort fra seg selv, jo større innsats la mektige mennesker i å få han drept. Han fortalte under foredraget at en av de første opplevelsene fra fengslet var en gruppevoldtekt med han selv som offer. Dette skulle dessvere bli starten på 22 år med tortur og en kamp for livet både psykisk og fysisk.

Det som fascinerer meg mest ved denne mannen, er hans evne til å tilgi og ha glede over livet, tross alt det forferdelige han har vært gjennom. “Dersom vi har (negativt) fokus på fortiden”, sier han, “mister vi fokuset på fremskritt”. I stedet for å ha negative tanker om fortiden burde vi heller bruke krefter på å kjempe for at dette ikke skal skje med andre, påpeker Cook. Dette er altså ikke en mann med stor selvmedlidenhet:

 

“I am not angry and I do not live my life in despair because if I allow myself to dwell on that then I must think of all those who didn't make it out. I am just so happy to be here and out of that place. there is no time for negative reflection as I am raisng my son at thaht keeps me in a happy place.”

Her har de fleste av oss mye å lære. Senere i nettmøtet utdyper han dette og sier at hat kun skader en selv, og at hans evne til å tilgi, er den eneste reelle friheten han har. Dette sier altså en mann som i 22 år av sitt liv og også store deler av barndommen kun har opplevd grov vold og ondskap. Det er rørende å høre han snakke om kjærligheten for sønnen, hvor høyt han elsker livet og friheten han nå har.

“My outlook on life is a very positive one. After loosing so much I can appreiciate so little. My life is my son. I love life, the world, and all the people in it.”

Jeg har ikke ord som beskriver den enorme respekten og æren jeg føler for Kerry Max Cook. Han er en stor mann med et stort hjerte.

Hakk i plata?

Jeg likte sammenligningen min med den spinnende vinylplata så godt, at jeg velger å holde meg til den. Denne gangen ønsker jeg å sette fokus på hva vi kan gjøre hvis det har gått "hakk i plata" i livene våre. La meg forklare hva jeg mener: noen ganger har vi kommet i den situasjonen at flyten av mennesker og omstendigheter i livene våre er negative, og at negative hendelser gjentar seg gang etter gang. Kort forklart er en slik tilstand preget av et mønster av negativitet. Alt ser mørkt ut, og plata spiller det samme ordet om og om igjen. Etter min mening er det mange måter å komme seg ut av et slikt uføre på. Det første man bør gjøre er å anerkjenne at det er uønskede momenter i ens liv som gjenntar seg. Det andre er å ta kontroll over livet sitt ved å ta inover seg at man har et ansvar forå løse opp i dette selv. Det er noe med dette å innse at livet ikke er noe som skjer med en, men noe vi skaper selv. Personlig tror jeg at det man sender ut av signaler (tanker om seg selv og sin egen verdi, "jeg fortjener ikke bedre," for eksempel) gjør at man mottar mer av det samme signalet (mer av det som gjør at du føler at du ikke fortjener bedre). Ved å snu om på dette signalet ved å verdsette seg selv som person, vil dette bli snudd. Altså: Hvis det er hakk i plata, må vi sette på en annen plate, vi må "tune" oss inn på en kanal som fører oss en mer positiv vei. Send ut positive signaler om deg og ditt eget liv og du mottar positive signaler om deg og ditt eget liv. Hvis dette vanskelig lar seg gjøre, må du skifte ut de elementene som ikke lar dette gjennomføres. Det tredje du bør innse er at det er vanskeligere å ikke gjøre dette enn å faktisk gjøre det. De første månedene med positiv tenkning kan bli harde, fordi vi er vant til å pepre oss selv med negative tanker og handlinger hele tiden. Men når dette først blir en vane, kommer du ikke til å angre på at du tok det store steget i riktig retning. Du vil oppleve at du har masse positivt i deg: glede, harmoni, energi, kjærlighet og rikelig med overskudd til å gi til andre. For jo mer du tar vare på deg selv, jo mer har du å gi av til andre. Dette betyr ikke at når du har gjennomgått denne prosessen, vil du aldri ha nedturer i livet, det betyr at det tar kortere tid å snu de negative tankene og hendelsene som kommer inn i livet ditt.

Jeg håper dette kan inspirere noen av dere til å bli bevisst på hva dere sender ut av "signaler." Det verste man kan gjøre med negative tanker og hendelser, er å sette lokk på dem (da koker det til slutt over). Ved å rette søkelyset på dem og snu dem til noe positivt, vil de fordufte som dugg for solen.

Ha en fortsatt FANTASTISK dag!

Om å tro at man er noe

Det kan diskuteres om Gro Harlem Brundtland hadde rett da hun uttalte at det er typisk norsk å være god. Man kan argumentere for og imot om dette stemmer, og i min mening er det i seg selv uinteressant. Det som i større grad interesserer meg, er den store mengden latterliggjøring dette utsagnet førte til. I manges mening streifer hun her inn på nordmenns selvgodhet på sitt verste. Jeg synes imidlertid at denne reaksjonen i selg selv er mer særnorsk enn Brundtlands utsagn som sådan. Det Bruntland her gjorde var å gi uttrykk for nordmenns dyktighet. I overført betydning kan dette betegne individets særegenhet og unikhet. Hun sa at nordmenn har noe å bidra med, og til og meg at noen nordmenn er bedre i enkelte ting enn andre. Hvorfor skal dette i seg selv vekke så store reaksjoner? Faktum er at noen alltid vil være bedre i noe enn andre, som igjen kan være bedre enn en annen i noe annet. Alle mennesker har noe å bidra med, men alle kan ikke være flinke til det samme. Hvorfor raser så mange mennesker når de hører utsagn som dette? Aksel Sandemose kalte tendenser som dette "janteloven," Tor Jonsson "bygdedyret." Uansett hva man kaller det, er budskapet at mennesker aldri skal tro at de flinke til noe. Man kan gjerne være klar over sin egen dyktighet, men man skal for all del ikke gi uttrykk for det. Man skal ikke tro at man er bedre enn andre til noe.

Dypest sett tror jeg slike holdninger som dette er basert på sjalusi og dårlig selvbilde. Noen mennesker ser seg nødt til å rakke ned på andre for at de skal føle seg bedre med seg selv. De fleste som har interesser som faller litt på siden av hva flertallet er interessert i, får ofte holdninger som dette kastet over seg. Jeg selv har møtt mennesker som etter de fikk vite at jeg er aktiv i Amnesty nærmest rakket ned på meg ved å komme med hint om at jeg ikke skulle tro at jeg kune bidra med noe for å "redde verden." Og for å ha det sagt: JA jeg tror at jeg (som alle andre) har noe positivt å bidra med, og kanskje mitt bidrag er handlinger og ønsker om en bedre verden. Mennesker burde utvide sitt indre landskap til å la mennesker få tro at de er noe. De som har problemer med dette, burde i stedet for å ta fra mennesker sin tro på seg selv, finne det positive de kan bidra med til verden.

Hvor forsvinner det vi gir til andre?

I den vestlige verden som vi i Norge er en del av, lever mange i en overflod av materielle ting. Av alle tingene vi skulle ønske å ha kontroll over og stort kvantum av, er pengene av de viktigste for mange. I min mening blir det i samfunnet forøvrig lagt større fokus på enkeltindividets indiviuelle prosjekt for å skaffe seg de ressursene som trengs livet (inkludert mye penger og et lykkelig liv), og mindre på hva hver enkelt kan gjøre for andre. Kanskje vi hadde fått et mer empatisk samfunn dersom man anså at det å gi av seg er en gave til både en selv og den en gir til?

Nå er jeg selvfølgelig klar over at mange i Norge i dag med glede gir av seg selv til andre, men jeg har inntrykk av at mange av de som ikke er gavmilde lar være å gi i frykt for at det en gir til andre er noe man ikke vil se igjen. For er det egentlig slik at det man gir til andre blir borte? Et uttrykk for noe en har mistet? Fungerer dette på samme måte som den velkjente leken fra barnehagen der vi begynner med en god mengde sand i hendene og sier "så mye hadde jeg," for så å kaste sanden opp i lufta, snu hendene og fange restene av sanda vi gav bort? På det åndelige/alternative planet er jeg personlig av den overbevisning at alt vi med glede gir av oss selv er noe vi før eller siden vil få glede av i våre egne liv. For meg betyr dette at dersom man gir mye til andre, vil man også få mye i sitt eget liv. For de av dere som ikke er åpne for slike forklaringsmodeller, kan det være nok å anerkjenne at det man gir til andre påvirker en selv på en positiv måte. Wayne W. Dyer (2006:62) sier i sin bok "Tankens kraft" at del forskning på dette området tyder på følgende:

"Gode gjerninger rettet mot andre mennesker styrker immunsystemet og øker serotoninnivået (i kroppen)."

Serotonin er et stoff som beskytter oss mot stress, er godt for hjertet og bra ved migrene. Det er også verdt å merke seg at mennesker med depresjoner har et lavt nivå av serotonin i kroppen. Det å gi til andre kan altså ha en positiv effekt på ens lykkefølelse i tillegg til at man får et sterkere immunsystem. Kanskje er det allikevel ikke slik at de gavene en gir til andre blir borte? I tillegg til ens egen tilfredshet med å ha gitt til en annen, styrker en også sin egen grad av lykke i sitt eget liv.

Har du gitt noe av deg selv til en annen (deg selv) i dag?

Idealistisk vs. realistisk ?

De fleste som følger denne bloggen, kan vel si seg enig i at jeg er en idealistisk person, noe som i den siste tiden har resultert i at jeg har blitt engasjert i Amnestys arbeide. Jeg prøver gjennom dette å ta min del av ansvaret for å gjøre verden til et bedre sted. De fleste som av egen fri vilje kommer til Amnestys stands, anerkjenner sin egen rolle i dette og gir villig sin underskrift til en god sak. Av de som ikke ønsker å bidra til sakene, for eksepmpel til Shell-kampanjen (som jeg har blogget over tidligere) har jeg inntrykk av at ikke anser sitt bidrag som noe som kan bedre verden. Det er for dem urealistisk. Men er det i grunnen et misforhold mellom idealisme og realisme?

På wikipedia (i den grad det kan regnes som en kilde) står det at en idealist kan begrepsfestes på følgende måte:

"I vanlig språkbruk og innenfor politikkens retorikk betegner det å være idealistisk at man handler ut ifra visse idealer, det vil si at man ikke bøyer seg for faktiske forhold i verden, men forsøker å omforme verden i henhold til sine idealer."

Denne definisjonen er det lett å kritisere på flere måter. Personen som har definert begrepet, tilhører mest sannsynlig gruppen der den såkalte realismen står i fokus. Men er det egentlig slik at en underskriftskapanje for eksempel i regi av Amnesty er et uttrykk for naive mennesker som "ikke bøyer seg for faktiske forhold i verden" (verden som den utspiller seg foran øynene våre)? Og kan man si at det ikke er nytte i slikt arbeid? All erfaring peker i motsatt retning. Jeg har ikke tall på hvor mange samvittighetsfanger utsatt for tortur i fengsler rundt om i verden som har blitt løslatt takket være slike kampanjer, eller henrettelser som har blitt stoppet. Rettferdigheten seier så lenge man står sammen og kjemper for rettferdighet for alle! Det er de som anser et krav (ikke håp) om en bedre verden for urealistisk, utopisk og en uoppnåelig drøm som stopper verden i å utvikle seg i riktig retning i min mening. Hvis alle idealistene der ute står sammen og kjemper for bedring, er det realistene som stopper utviklingen. I saken om Shells handlinger i NIgeria, er det Shell selv (og regjeringen i Nigeria) som er "realistene": det lar seg ikke gjøre å rydde opp etter seg, sier de. Det lar seg ikke gjøre for dem å stoppe og bryte menneskerettighetene på det groveste. Dette kan ikke verden rundt finne seg i! Faktum er at verdens realister "her hjemme" også bidrar til at realistene i Nigeria kan fortsette som de gjør.

Vi vet at det å KREVE en bedre verden teller og betyr noe. La oss ha høye moralverdier. - ikke la egosenstriske behov være drivkraft og rettesnor for menneskenes handlinger. Det å la være å kjempe for en bedre verden er ikke realisme, det er å ignorere andre menneskers vanskelige virkelighet. Det er å sende en melding til mennesker som lider om at "vi" har det bra og ikke er interessert i å hjelpe "dem."

Ta ansvaret i egne hender, og KJEMP for en rettferdig verden!

Shell - hell

Shell-konsernet har i omkring 50 år oppholdt seg i Nigeria. Som en bakgrunn for det jeg nå skal ta opp, henviser jeg til Shells nettsider der det står følgende:

"(...)Vår rolle er å sikre at vi utvinner og leverer produktene på en måte som både er lønnsom og miljømessig og samfunnsmessig ansvarlig."

Det er ingen tvil om at oljeutvinningen i Nigeria har vært lønnsom for Shell. I løpet av tiden utvinningen har pågått, har nemlig Shell generert omlag 600 milliarder dollar i området. Men deres visjoner om å være miljømessig og samfunnsmessig ansvarlige står i et klart misforhold til realiteten slik den utfolder seg i det virkelige liv. For paralellt med denne økonomiske suksessen, lever fremdeles majoriteten av lokalbefolkningens 31 millioner innbyggere fortsatt i fattigdom. Det har lekket ut mellom 9 og 15 fat med råolje i Nigerdeltaet de siste 50 årene. Dette tilsvarer oljesøl på linje med Exxon Valdez-utslippet i 1989 hvert eneste år i over 50 år.

Forurensingen har ødelagt jordsmonnet, vannet og luften i området. I tillegg har store deler av befolkningen fått livgrunnlaget sitt begrenset, da muligheten for å leve av jordbruk og fiske er helt eller delvis ødelagt. Drikkevannet er forurenset, mange får pusteproblemer, defekter fra fødselen av, hudutslett, vedvarende mageproblemer og såre øyne.

Olje - og gassindustrien er unntatt fra loven om å foreta konsekvensutredninger av sin virksomhet. Vannkvaliteten blir heller ikke overvåket, ei heller matsikkerheten eller helseimplikasjoner. Menneskene i Nigerdeltaet er i tillegg systematisk blitt nektet adgang til informasjon om konsekvensene oljeutvinningen har for dem.

Amnestys krav er at:

1) Oljeselskaper og (Nigerianske myndigheter) ikke skal bryte menneskerettighetene, og at de skal etterleve sine forpliktelser overfor miljø og menneskerettigheter
2) Oljeselskapene må rydde opp i rotet sitt; unngå oljesøl og avfallsdumping
3) Oljeselskaper må overvåke og offentliggjøre de sosiale og menneskerettslige konsekvensene av virksomheten
4)Norske myndigheter må gjennom programmet Olje for utvikling legge press på og legger til rette for at nigerianske myndigheter får et lovverk og reguleringssystem som holder olje- og gassindustrien ansvarlig. Samt forhindrer fortsatt utbygging og ødeleggelse av Nigerdeltaet.

DU kan gi din underskrift for dette eller være med å aksjonere i ditt nærområde. Hvis vi får nok underskrifter, blir våre (og ikke minst de Nigerianske folks) stemmer hørt, og Shell blir tvunget til å rydde opp i rotet sitt!

Gå inn på Amnestys nettsider eller skriv under mens du deltar (eller går forbi) en av Amnestys aksjoner i ditt område!

Din innsats teller!

Lykke

Et klokt menneske sammenlignet en gang samfunnet med en spinnede vinylplate. Platen representerte i denne sammenhengen samfunnet og var ment som et bilde på hvordan ytre stress kan påvirke mennesker. Han sa at samfunnet spinner like fort rundt som denne spinnende platen - noe som innebærer at vi oppfatter at tiden går for fort og at vi ikke har anledning til å ta det med ro (gå inn i oss selv). Kort fortalt mente han med dette at vi på forskjellige plan er stresset. Han fortsatte ressonementet sitt slik: hvis vi plasserer oss i utkanten av platen (utsetter oss for stress og higer etter å kontinuerlig tilfredsstille andres forventninger), vil vi etter alt å dømme bli kastet rundt. Hvis vi derimot setter oss i sentrum av platen, er vi ikke lenger en del av kaoset og vil som et resultat av dette finne indre ro.




For meg er dette bildet et veldig godt utgangspunkt når jeg skal definere hva jeg legger i lykke. For det første er lykke for meg noe man finner inne i seg selv. Lykken er å finne i sentrum av plata. Hvis man definerer egen lykke etter hva man har av materielle ting eller hva andre tilfører en, tror jeg at man i løpet av livet vil gå på en skikkelig smell, og kanskje kommer man aldri til å oppleve ekte lykke?

Se for deg at du er singel og den eneste motivasjonen for å gå inn i et forhold er at du føler at du ikke har det bra med deg selv når du er alene (at en bit av deg mangler). Da vil du sannsynligvis ønske å gå inn i et forhold med den motivasjonen at partneren skal fylle en del av deg som du ikke selv finner komplett. Og hva verre er føler du sikkert at du trenger personen for å være lykkelig. At vedkommende ER din lykke. "Hvis han/hun bare hadde gjort det og det hadde jeg blitt lykkelig," kan en slik tankegang høres ut. Men når alt kommer til alt har man ikke noe å gi til andre hvis man ikke tar vare på seg selv. Man må sette seg selv i sentrum for sin egen lykke og finne lykken i seg selv og for seg selv. - Først da kan man være lykkelig uansett hva som skulle skje rundt en. Jeg har stor tru på at man ikke finner fullkommen lykke uten at man er fornøyd med livet som man har det. Med det mener jeg selvfølgelig ikke at man skal forbli i et forhold man er dypt ulykkelig i. Det er en stor forskjell mellom å gjøre nødvendige grep for å kunne bli lykkelig (for eksempel innse at man ikke kommer noen vei med et forhold) og det å konstant lete etter momenter i andre for å være lykkelig. Jeg tror det er viktig å gå inn i seg selv, ta et valg for seg selv. Være aktiv i sitt eget liv. Livet er ikke noe som skjer oss, det er noe vi gjør. På samme måte er lykke noe vi gjør, på mange måter noe vi velger.

Jeg tror også at man kan ha de beste forutsetninger for å være lykkelig og allikevel ikke være det. Hvis man ikke er takknemmelig for det man faktisk har i livet- ikke verdsetter det, er det sannsynlig at man aldri kommer til å oppleve lykke. For meg er det først når man kan sitte i sitt eget selskap, lukke øynene og tenke at "jammen har jeg det bra," at man har ekte lykke og man kan gå inn i et forhold på de rette premissene, nemlig med ønske og viten om at man har noe å gi til partneren. Er man ikke i sentrum av plata, tar man ikke vare på seg selv -eller tar valg for seg selv (i form av å bare være lykkelig her og nå, helt "alene") har man ikke noe å gi til andre, og man vil mest sannsynlig bli kastet rundt i et evig jag etter å bli noe, ikke være noe, nemlig lykkelig.

Det overnevnte er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, men det er mulig. Forutsatt at du vil selvfølgelig. Det første man kan gjøre er å stille seg spørsmålene "er jeg klar for å ta imot alt det gode livet har å by på?" og "synes jeg at jeg fortjener å ha det bra?" Hvis ja: gjør det som må til for at du skal kunne nyte livet! Det er du og kun du som har anvaret for ditt eget liv og lykke.

Tillat deg selv å ha det bra. Hvorfor? - Because you`re worth it!

Vårt ansvar som verdensborgere

Tidlig i barnehagen lærte de fleste av oss at man ikke skal kaste sand på hverandre. Noen lærte det gjennom å være offer for det, andre gjennom at offeret kastet tilbake. Uansett grunnlag for lærdommen, fant mange av oss ut at det å kaste sand enten ikke lønner seg, (det kastes tilbake, sladres etc.) eller at man ikke ønsker at andre skal ha det vondt. Videre lærte man at dersom man ser at noen blir utsatt for et spadekast med en salig blanding sand og sur nedbør, skal man si i fra til voksne eller enda bedre: gripe inn og gjøre det riktige for å forbedre situasjonen (som ikke er å være med på kastingen, hvis du lurte). For problemet med sandkastingen eksisterer selv om vi velger å ikke se det (lukk øynene og kameraten din i sandkassa ved siden av får fremdeles stein i øynene). Dette er elementær lærdom. Noen av oss la sammen 2 + 2 og fant ut at dersom man ikke gjorde noe med overnevnte situasjon, kunne det være at en selv ble utsatt for sandkrigen neste gang. Atter andre tenkte at dersom noen ikke har det like bra som en selv, skal (og må) man hjelpe vedkommende. Kanskje innså man at man hadde større muligheter til dette enn det mulige offeret selv. - Det være seg romsligere dress som ga raskere fart på kortere tid enn individet i nabokassa, overblikk over lekeplassen som helhet (med oversikt over mulige fluktveier) eller evne til å fjerne uromomentet (fysiske eller mentale ressurser). En annen lærdom er at man ikke skal tenke på egen vinning i en sådan situasjon. Alle har rett til å sitte i fred i sandkassa.

Når jeg hører enkelte snakke om at vi ikke kan gi u-landshjelp på grunn av at vi må ta vare på våre egne, funderer jeg for det første på hva menneskene på vår klode legger i "våre." Vi lever på en liten planet svevende i et uendelig stort univers. Allikevel kan vi tillate oss å tillegge mennesker i ett geografisk område på planeten Jorden større verdi enn mennesker i et annet. Vi tar selvfølgelig utgangspunkt i vårt eget område når mennesker skal måles i verdi i så henseelse. Tanken er at hvert område skal ta vare på menneskene i deres nærmeste omkrets. Men når noe svikter i ett område, lukker vi øynene og sier at "dette er mennesker på andre siden av kloden som andre må ta seg av å hjelpe." Det er mye mulig at vi (alle som en) har ressurser og muigheter til å gjøre noe for disse, men disse ressursene sparer vi heller til noen i vårt eget område trenger vår hjelp. Selv om dette ikke er akutt. Jeg mener: noen i din nabokasse er i ferd med å bli kastet på, men vi lukker øynene og vender hodet bort fra denne konflikten fordi vi heller vil hjelpe noen i vår egen kasse som ikke engang er utsatt for en risiko!? Hvis vi tar utgangspunkt i at alle på lekeplassen Jorden er like mye verdt og har like stor rett til å få sitte i fred i sandkassen, MÅ vi gjøre det vi kan for å være til hjelp. Det er ikke nok å konstatere at noen får sten i øynene og deretter peke på noen andre. Noe må gjøres aktivt. Tiltak for å unngå at det skjer igjen må iverksettes. Og ikke bare har alle rett til å få sitte i sandkassen. Alle skal få sitte der i fred, med like trygge forhold rundt seg- like varme og tette dresser (i det minste med like god mulighet for å komme seg opp i god fart raskt, for å selv komme seg unna uromomentene). Er ikke dette situasjonen i dag sier du? Da må vi ta fram den gode gamle lærdommen fra barnehagen:

hvis vi ser at noen blir kastet på, er det best å reise seg opp og hjelpe vedkommende (uansett sandkasse) for så å melde ifra til de voksne, sørge for at man selv ikke skal gjøre dette og at resten av barnehagen skal følge reglene.

Om det å tåle så inderlig vel den urett som rammer "de andre"

Innvandrere som kommer til Norge i dag møter et samfunn der debatten om innvandring har gått av skaftet. Holdninger basert på statstistikker om at innvandrere gjennom sin befolkningsandel kommer til å "ta over Norge," der organisasjoner som Folkebevegelsen Mot Innvandring ønsker å stoppe den "fremmedkulturelle innvandringen" og FrP med bred oppslutning i folket frykter en "islamifisering" av Norge. Den underliggende tanken er at styresmaktene skal ha "mistet kontrollen over innvandringen," og at den burde begrenses. Særlig gjelder dette for ikke-vestlige innvandrere. En undersøkelse utført av Human Rights Service viser av 50 prosent av Norges befolkning ønsker å begrense innvandringen fra denne grupen av mennesker. Jeg husker også å ha lest at en gruppe innvandrere ble tilbudt å bo på et område med stor rasfare, der forståelig nok befolkningen forøvrig ikke kunne tenke seg å bo. Velkommen til Norge!

En slik tankegang som beskrevet over blir for meg helt absurd når man tenker på at rundt 40 millioner mennesker er på flukt i verden i dag. På vår felles klode finnes det 40 millioner mennesker som har sett og opplevd noen av de verste handlinger og menneskerettighetsbrudd i krig. Dette er altså folk som meg og deg som blir fordrevet fra sine hjem og kanskje sine familier på grunn av krig og ufred i deres land hvor de har alt hva de kjenner til. Enkelte mennesker mistenkeliggjør disse menneskene, og sier de at de kommer hit for å ta av våre ressurser. Det er totalt uforståelig for meg at mennesker kan sitte inne med slike holdninger. Som om disse folkene ønsker at dette skal skje med dem. At de skal kunne ønske at familie, slekt og venner blir voldtatt eller myrdet foran øynene deres. At de blir tvunget på flukt! Enkelte mennesker i Noge i dag skulle hatt et kurs i grunleggende empati og sympati ovenfor andre. Og foreldre skulle vært forpliktet til å unngå at slike holdninger spres til barna.

Vi trenger å innse at vi lever på en felles klode. Vi har et mangfold av forskjellige mennesker i verden. Et mangfold som flere burde få øynene opp for. Alle mennesker har gode ressurser, noe positivt å bruke kunnskapene og ferdighetene sine på. Hvis de får lov. FrP nevnte i en TV-debatt for noen uker siden som et ledd i en argumantasjon om begrenset innvandring, at de (altså innvandrerne) ikke er ute i jobb. Mange innvandrere som prøver å komme seg inn på arbeidsmarkedet i Norge i dag, kommer ikke en gang på intervju av ymse årsaker. Kanskje på grunn av navn, hudfarge og så videre? Men i omsorgssektoren der vi mangler arbeidskraft fra "ekte etniske Nordmenn," er det bare å brette opp ermene å sette i gang! En annen argumentasjon går på at vi ikke kan gjør noe for andre mennesker (i form av U-landshjelp eller å øke innvandringen) på grunn av at vi må ta vare på våre egne. Dette altså i et land der man får dekket en stor andel av lønna dersom en skulle bli ufør, der man får tilgang på en egen bil dersom man av ulike årsaker ikke kan reise kollektivt, der den gjennomsnittlige nordmann har 45 Kvm å boltre seg på, pluss selvfølgelige ting som rent drikkevann (vi kan praktisk talt bade i vann) og rikelig med mat (som vi lagrer i skapene våre). Dette mens èn milliard mennesker lever på mindre enn èn dollar per dag, hvert sjuende menneske går sulten til sengs, og hvor 10 millioner barn årlig dør av sykdommer som kan forebygges og behandles. I tillegg har vi Hiv/Aids- epedimien som i hovedsak rammer fattige mennesker som derav blir enda mer fattige.

Rimer dette? Nå er det tid for en skikkelig selvransakelse! Rensk opp i holdniger, og kast ugresset!

Penger

Penger har stor innvirkning

Det er utrolig hvor mye "penger" påvirker mennesker i den moderne verden. Det gjelder selvfølgelig å ha mest mulig av dem, eller i det minste så mye at man føler seg trygg. Penger er menneskers sikerhet. Ikke bare materielt sett, men også for psykens skyld. Opplagt, tenker kanskje du?

Og det har du muligens rett i. Jeg regner med at jeg snakker for flere når jeg sier at det er fenomenalt hvor glad en skarve student blir når det tikker inn noen kroner på kontoen. Eller mer abstrakt sett når "tallene" tikker inn. For det er jo det det er snakk om. Sånn rent praktisk har vi knyttet verdier til disse tallene, men morsomt er det allikevel. Det at "tallene" påvirker en persons selvfølelse, psykiske helse, rett og slett hele hverdagen. Når jeg ser "tallene" på saldoen min er mer enn det jeg hadde forventet, blir jeg glad. Men er det et lite tall, kan jeg til gjengjeld bli en smule trist. Materialiserer vi tallene, finner vi de i form av mynter eller lapper. Også her påvirker de oss forskjellig. En lapp det står 1000 på blir man mye mer lykkelig av å holde i hånden enn en det står 50 på.

Hvis man virkelig går inn og studerer dette fenomenet, blir det veldig "søtt." Vi svever i et uendelig stort verdensrom, og det er utrolig nok uenigheter om det finnes flere (menneskelignende) vesner i universet- i praksis tror store deler av verdens befolkning at vi er alene i hele universet. På denne lille kloden svevende i universet finnes det altså vesner som har tillagt seg alskens merkelige skikker og vaner, der pengeøkonomi er en av dem. Det søte i dette er at vi alle tar verden for gitt. Vi har stivnet fast i mønstrene, og ingen tenker over hvor absurd det er å bli glad for et tall på en skjerm. - Tall vi ikke en gang nødvendigvis tar og føler på. Vi har i praksis bygd opp en økonomi på en "illusjon."

"Alt er relativt"

Den følgende skildringen er inspirert av en selvopplevd hendelse:

Du sitter i en interessant diskusjon, samtalen flyter fint, og du og samtalepartneren avløser hverandres argumenter harmonisk og på høflig vis. Begge kommer dere til med deres argumenter, og alt er fryd og gammen. Ettersom diskusjonen utvikler seg fra å være en relativt tilbakelent samtale, til en mild krangel med til de grader usaklige argumenter og tomsnakk, tenker du at NÅ, nå skal jeg jammen meg vise denne idioten hvem som sitter med kunnskapen! Du fyrer av et knall-argument av dimensjoner, en ubestridelig faktaopplysning- som på ingen måte kan slå tilbake på deg. Du studerer inngående motpartens kroppsspråk- det er som om tiden står stille , tenker du der du sitter og nistirrer på personen på den andre siden av bordet. Du synes du ser en rykning i vedkommenes panne. Han eller hun skifter stilling i stolen, klør seg i håret og slipper luften ut gjennom nesen. Du på din side er spent men allikevel lykkelig overbevist om at seieren er din. Det er over nå. Punktum finale. Finito. Slutt. Eller? Etter en tidsperiode du vurderer som minst 30 sekunder, åpner vedkommende munnen.

"Nåja" begynner han eller hun med en bestemt tone.
Hjertet ditt slår raskere nå. Du kjenner du blir fuktig i hendene og at svetten piper fram i pannnen. Så hadde du ikke vunnet allikevel. Etter en stund retter du igjen oppmerksomheten mot personen foran deg, setter inn et (etter alt å dømme) spørrende blikk, og venter i spenning. ------------ Tiden går og ingenting blir sagt. Du føler du må si noe, og prøver med et nervøst kremt. Vedkommende ser umiddelbart opp, trekker pusten dypt, og sier: "Alt er relativt."


Er det bare meg, eller har denne frasen gått fra å være noe veldig fornuftig å si, til å bli noe totalt meningsløst? Jeg har inntrykk av at dette ordtaket har blitt en slags intellektuell måte å si `det vet jeg ikke` eller `du har rett, sånn er det` på. At for å unngå å tape ansikt, svarer man "alt er relativt":P Jeg mener, du har en diskusjon med noen om at nyere målinger med generaliserbart resultat (resultat som med stor sikkerhet gjelder for hele befolkningen) viser at mange arbeiderne stemmer FrP og at mange med høyere utdanning stemmer SV, så svarer motparten "nåja. Alt er relativt." Det går rett og slett ikke. Du kan ikke si at du "synes" at dette er noe som ikke stemmer. Du kan si at dette ikke betyr at alle arbeidere stemmer FrP, selvfølgelig, at det finnes unntak fra regelen. Men du kan ikke "synes" at resultater som har blitt satt opp mot kompliserte matematiske tester ikke stemmer. At resultatet er relativt. Hvis det er et faktum at det er flere kvinnelige enn mannlige studenter på arkeologi, går det ikke ann å motbevise det ved å si at "alt er relativt."

Noen ganger er det best å krype til korset, og innrømme at man tar feil :D