Lykke

Et klokt menneske sammenlignet en gang samfunnet med en spinnede vinylplate. Platen representerte i denne sammenhengen samfunnet og var ment som et bilde på hvordan ytre stress kan påvirke mennesker. Han sa at samfunnet spinner like fort rundt som denne spinnende platen - noe som innebærer at vi oppfatter at tiden går for fort og at vi ikke har anledning til å ta det med ro (gå inn i oss selv). Kort fortalt mente han med dette at vi på forskjellige plan er stresset. Han fortsatte ressonementet sitt slik: hvis vi plasserer oss i utkanten av platen (utsetter oss for stress og higer etter å kontinuerlig tilfredsstille andres forventninger), vil vi etter alt å dømme bli kastet rundt. Hvis vi derimot setter oss i sentrum av platen, er vi ikke lenger en del av kaoset og vil som et resultat av dette finne indre ro.




For meg er dette bildet et veldig godt utgangspunkt når jeg skal definere hva jeg legger i lykke. For det første er lykke for meg noe man finner inne i seg selv. Lykken er å finne i sentrum av plata. Hvis man definerer egen lykke etter hva man har av materielle ting eller hva andre tilfører en, tror jeg at man i løpet av livet vil gå på en skikkelig smell, og kanskje kommer man aldri til å oppleve ekte lykke?

Se for deg at du er singel og den eneste motivasjonen for å gå inn i et forhold er at du føler at du ikke har det bra med deg selv når du er alene (at en bit av deg mangler). Da vil du sannsynligvis ønske å gå inn i et forhold med den motivasjonen at partneren skal fylle en del av deg som du ikke selv finner komplett. Og hva verre er føler du sikkert at du trenger personen for å være lykkelig. At vedkommende ER din lykke. "Hvis han/hun bare hadde gjort det og det hadde jeg blitt lykkelig," kan en slik tankegang høres ut. Men når alt kommer til alt har man ikke noe å gi til andre hvis man ikke tar vare på seg selv. Man må sette seg selv i sentrum for sin egen lykke og finne lykken i seg selv og for seg selv. - Først da kan man være lykkelig uansett hva som skulle skje rundt en. Jeg har stor tru på at man ikke finner fullkommen lykke uten at man er fornøyd med livet som man har det. Med det mener jeg selvfølgelig ikke at man skal forbli i et forhold man er dypt ulykkelig i. Det er en stor forskjell mellom å gjøre nødvendige grep for å kunne bli lykkelig (for eksempel innse at man ikke kommer noen vei med et forhold) og det å konstant lete etter momenter i andre for å være lykkelig. Jeg tror det er viktig å gå inn i seg selv, ta et valg for seg selv. Være aktiv i sitt eget liv. Livet er ikke noe som skjer oss, det er noe vi gjør. På samme måte er lykke noe vi gjør, på mange måter noe vi velger.

Jeg tror også at man kan ha de beste forutsetninger for å være lykkelig og allikevel ikke være det. Hvis man ikke er takknemmelig for det man faktisk har i livet- ikke verdsetter det, er det sannsynlig at man aldri kommer til å oppleve lykke. For meg er det først når man kan sitte i sitt eget selskap, lukke øynene og tenke at "jammen har jeg det bra," at man har ekte lykke og man kan gå inn i et forhold på de rette premissene, nemlig med ønske og viten om at man har noe å gi til partneren. Er man ikke i sentrum av plata, tar man ikke vare på seg selv -eller tar valg for seg selv (i form av å bare være lykkelig her og nå, helt "alene") har man ikke noe å gi til andre, og man vil mest sannsynlig bli kastet rundt i et evig jag etter å bli noe, ikke være noe, nemlig lykkelig.

Det overnevnte er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, men det er mulig. Forutsatt at du vil selvfølgelig. Det første man kan gjøre er å stille seg spørsmålene "er jeg klar for å ta imot alt det gode livet har å by på?" og "synes jeg at jeg fortjener å ha det bra?" Hvis ja: gjør det som må til for at du skal kunne nyte livet! Det er du og kun du som har anvaret for ditt eget liv og lykke.

Tillat deg selv å ha det bra. Hvorfor? - Because you`re worth it!