Lykke

Et klokt menneske sammenlignet en gang samfunnet med en spinnede vinylplate. Platen representerte i denne sammenhengen samfunnet og var ment som et bilde på hvordan ytre stress kan påvirke mennesker. Han sa at samfunnet spinner like fort rundt som denne spinnende platen - noe som innebærer at vi oppfatter at tiden går for fort og at vi ikke har anledning til å ta det med ro (gå inn i oss selv). Kort fortalt mente han med dette at vi på forskjellige plan er stresset. Han fortsatte ressonementet sitt slik: hvis vi plasserer oss i utkanten av platen (utsetter oss for stress og higer etter å kontinuerlig tilfredsstille andres forventninger), vil vi etter alt å dømme bli kastet rundt. Hvis vi derimot setter oss i sentrum av platen, er vi ikke lenger en del av kaoset og vil som et resultat av dette finne indre ro.




For meg er dette bildet et veldig godt utgangspunkt når jeg skal definere hva jeg legger i lykke. For det første er lykke for meg noe man finner inne i seg selv. Lykken er å finne i sentrum av plata. Hvis man definerer egen lykke etter hva man har av materielle ting eller hva andre tilfører en, tror jeg at man i løpet av livet vil gå på en skikkelig smell, og kanskje kommer man aldri til å oppleve ekte lykke?

Se for deg at du er singel og den eneste motivasjonen for å gå inn i et forhold er at du føler at du ikke har det bra med deg selv når du er alene (at en bit av deg mangler). Da vil du sannsynligvis ønske å gå inn i et forhold med den motivasjonen at partneren skal fylle en del av deg som du ikke selv finner komplett. Og hva verre er føler du sikkert at du trenger personen for å være lykkelig. At vedkommende ER din lykke. "Hvis han/hun bare hadde gjort det og det hadde jeg blitt lykkelig," kan en slik tankegang høres ut. Men når alt kommer til alt har man ikke noe å gi til andre hvis man ikke tar vare på seg selv. Man må sette seg selv i sentrum for sin egen lykke og finne lykken i seg selv og for seg selv. - Først da kan man være lykkelig uansett hva som skulle skje rundt en. Jeg har stor tru på at man ikke finner fullkommen lykke uten at man er fornøyd med livet som man har det. Med det mener jeg selvfølgelig ikke at man skal forbli i et forhold man er dypt ulykkelig i. Det er en stor forskjell mellom å gjøre nødvendige grep for å kunne bli lykkelig (for eksempel innse at man ikke kommer noen vei med et forhold) og det å konstant lete etter momenter i andre for å være lykkelig. Jeg tror det er viktig å gå inn i seg selv, ta et valg for seg selv. Være aktiv i sitt eget liv. Livet er ikke noe som skjer oss, det er noe vi gjør. På samme måte er lykke noe vi gjør, på mange måter noe vi velger.

Jeg tror også at man kan ha de beste forutsetninger for å være lykkelig og allikevel ikke være det. Hvis man ikke er takknemmelig for det man faktisk har i livet- ikke verdsetter det, er det sannsynlig at man aldri kommer til å oppleve lykke. For meg er det først når man kan sitte i sitt eget selskap, lukke øynene og tenke at "jammen har jeg det bra," at man har ekte lykke og man kan gå inn i et forhold på de rette premissene, nemlig med ønske og viten om at man har noe å gi til partneren. Er man ikke i sentrum av plata, tar man ikke vare på seg selv -eller tar valg for seg selv (i form av å bare være lykkelig her og nå, helt "alene") har man ikke noe å gi til andre, og man vil mest sannsynlig bli kastet rundt i et evig jag etter å bli noe, ikke være noe, nemlig lykkelig.

Det overnevnte er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, men det er mulig. Forutsatt at du vil selvfølgelig. Det første man kan gjøre er å stille seg spørsmålene "er jeg klar for å ta imot alt det gode livet har å by på?" og "synes jeg at jeg fortjener å ha det bra?" Hvis ja: gjør det som må til for at du skal kunne nyte livet! Det er du og kun du som har anvaret for ditt eget liv og lykke.

Tillat deg selv å ha det bra. Hvorfor? - Because you`re worth it!

Vårt ansvar som verdensborgere

Tidlig i barnehagen lærte de fleste av oss at man ikke skal kaste sand på hverandre. Noen lærte det gjennom å være offer for det, andre gjennom at offeret kastet tilbake. Uansett grunnlag for lærdommen, fant mange av oss ut at det å kaste sand enten ikke lønner seg, (det kastes tilbake, sladres etc.) eller at man ikke ønsker at andre skal ha det vondt. Videre lærte man at dersom man ser at noen blir utsatt for et spadekast med en salig blanding sand og sur nedbør, skal man si i fra til voksne eller enda bedre: gripe inn og gjøre det riktige for å forbedre situasjonen (som ikke er å være med på kastingen, hvis du lurte). For problemet med sandkastingen eksisterer selv om vi velger å ikke se det (lukk øynene og kameraten din i sandkassa ved siden av får fremdeles stein i øynene). Dette er elementær lærdom. Noen av oss la sammen 2 + 2 og fant ut at dersom man ikke gjorde noe med overnevnte situasjon, kunne det være at en selv ble utsatt for sandkrigen neste gang. Atter andre tenkte at dersom noen ikke har det like bra som en selv, skal (og må) man hjelpe vedkommende. Kanskje innså man at man hadde større muligheter til dette enn det mulige offeret selv. - Det være seg romsligere dress som ga raskere fart på kortere tid enn individet i nabokassa, overblikk over lekeplassen som helhet (med oversikt over mulige fluktveier) eller evne til å fjerne uromomentet (fysiske eller mentale ressurser). En annen lærdom er at man ikke skal tenke på egen vinning i en sådan situasjon. Alle har rett til å sitte i fred i sandkassa.

Når jeg hører enkelte snakke om at vi ikke kan gi u-landshjelp på grunn av at vi må ta vare på våre egne, funderer jeg for det første på hva menneskene på vår klode legger i "våre." Vi lever på en liten planet svevende i et uendelig stort univers. Allikevel kan vi tillate oss å tillegge mennesker i ett geografisk område på planeten Jorden større verdi enn mennesker i et annet. Vi tar selvfølgelig utgangspunkt i vårt eget område når mennesker skal måles i verdi i så henseelse. Tanken er at hvert område skal ta vare på menneskene i deres nærmeste omkrets. Men når noe svikter i ett område, lukker vi øynene og sier at "dette er mennesker på andre siden av kloden som andre må ta seg av å hjelpe." Det er mye mulig at vi (alle som en) har ressurser og muigheter til å gjøre noe for disse, men disse ressursene sparer vi heller til noen i vårt eget område trenger vår hjelp. Selv om dette ikke er akutt. Jeg mener: noen i din nabokasse er i ferd med å bli kastet på, men vi lukker øynene og vender hodet bort fra denne konflikten fordi vi heller vil hjelpe noen i vår egen kasse som ikke engang er utsatt for en risiko!? Hvis vi tar utgangspunkt i at alle på lekeplassen Jorden er like mye verdt og har like stor rett til å få sitte i fred i sandkassen, MÅ vi gjøre det vi kan for å være til hjelp. Det er ikke nok å konstatere at noen får sten i øynene og deretter peke på noen andre. Noe må gjøres aktivt. Tiltak for å unngå at det skjer igjen må iverksettes. Og ikke bare har alle rett til å få sitte i sandkassen. Alle skal få sitte der i fred, med like trygge forhold rundt seg- like varme og tette dresser (i det minste med like god mulighet for å komme seg opp i god fart raskt, for å selv komme seg unna uromomentene). Er ikke dette situasjonen i dag sier du? Da må vi ta fram den gode gamle lærdommen fra barnehagen:

hvis vi ser at noen blir kastet på, er det best å reise seg opp og hjelpe vedkommende (uansett sandkasse) for så å melde ifra til de voksne, sørge for at man selv ikke skal gjøre dette og at resten av barnehagen skal følge reglene.

Om det å tåle så inderlig vel den urett som rammer "de andre"

Innvandrere som kommer til Norge i dag møter et samfunn der debatten om innvandring har gått av skaftet. Holdninger basert på statstistikker om at innvandrere gjennom sin befolkningsandel kommer til å "ta over Norge," der organisasjoner som Folkebevegelsen Mot Innvandring ønsker å stoppe den "fremmedkulturelle innvandringen" og FrP med bred oppslutning i folket frykter en "islamifisering" av Norge. Den underliggende tanken er at styresmaktene skal ha "mistet kontrollen over innvandringen," og at den burde begrenses. Særlig gjelder dette for ikke-vestlige innvandrere. En undersøkelse utført av Human Rights Service viser av 50 prosent av Norges befolkning ønsker å begrense innvandringen fra denne grupen av mennesker. Jeg husker også å ha lest at en gruppe innvandrere ble tilbudt å bo på et område med stor rasfare, der forståelig nok befolkningen forøvrig ikke kunne tenke seg å bo. Velkommen til Norge!

En slik tankegang som beskrevet over blir for meg helt absurd når man tenker på at rundt 40 millioner mennesker er på flukt i verden i dag. På vår felles klode finnes det 40 millioner mennesker som har sett og opplevd noen av de verste handlinger og menneskerettighetsbrudd i krig. Dette er altså folk som meg og deg som blir fordrevet fra sine hjem og kanskje sine familier på grunn av krig og ufred i deres land hvor de har alt hva de kjenner til. Enkelte mennesker mistenkeliggjør disse menneskene, og sier de at de kommer hit for å ta av våre ressurser. Det er totalt uforståelig for meg at mennesker kan sitte inne med slike holdninger. Som om disse folkene ønsker at dette skal skje med dem. At de skal kunne ønske at familie, slekt og venner blir voldtatt eller myrdet foran øynene deres. At de blir tvunget på flukt! Enkelte mennesker i Noge i dag skulle hatt et kurs i grunleggende empati og sympati ovenfor andre. Og foreldre skulle vært forpliktet til å unngå at slike holdninger spres til barna.

Vi trenger å innse at vi lever på en felles klode. Vi har et mangfold av forskjellige mennesker i verden. Et mangfold som flere burde få øynene opp for. Alle mennesker har gode ressurser, noe positivt å bruke kunnskapene og ferdighetene sine på. Hvis de får lov. FrP nevnte i en TV-debatt for noen uker siden som et ledd i en argumantasjon om begrenset innvandring, at de (altså innvandrerne) ikke er ute i jobb. Mange innvandrere som prøver å komme seg inn på arbeidsmarkedet i Norge i dag, kommer ikke en gang på intervju av ymse årsaker. Kanskje på grunn av navn, hudfarge og så videre? Men i omsorgssektoren der vi mangler arbeidskraft fra "ekte etniske Nordmenn," er det bare å brette opp ermene å sette i gang! En annen argumentasjon går på at vi ikke kan gjør noe for andre mennesker (i form av U-landshjelp eller å øke innvandringen) på grunn av at vi må ta vare på våre egne. Dette altså i et land der man får dekket en stor andel av lønna dersom en skulle bli ufør, der man får tilgang på en egen bil dersom man av ulike årsaker ikke kan reise kollektivt, der den gjennomsnittlige nordmann har 45 Kvm å boltre seg på, pluss selvfølgelige ting som rent drikkevann (vi kan praktisk talt bade i vann) og rikelig med mat (som vi lagrer i skapene våre). Dette mens èn milliard mennesker lever på mindre enn èn dollar per dag, hvert sjuende menneske går sulten til sengs, og hvor 10 millioner barn årlig dør av sykdommer som kan forebygges og behandles. I tillegg har vi Hiv/Aids- epedimien som i hovedsak rammer fattige mennesker som derav blir enda mer fattige.

Rimer dette? Nå er det tid for en skikkelig selvransakelse! Rensk opp i holdniger, og kast ugresset!

Penger

Penger har stor innvirkning

Det er utrolig hvor mye "penger" påvirker mennesker i den moderne verden. Det gjelder selvfølgelig å ha mest mulig av dem, eller i det minste så mye at man føler seg trygg. Penger er menneskers sikerhet. Ikke bare materielt sett, men også for psykens skyld. Opplagt, tenker kanskje du?

Og det har du muligens rett i. Jeg regner med at jeg snakker for flere når jeg sier at det er fenomenalt hvor glad en skarve student blir når det tikker inn noen kroner på kontoen. Eller mer abstrakt sett når "tallene" tikker inn. For det er jo det det er snakk om. Sånn rent praktisk har vi knyttet verdier til disse tallene, men morsomt er det allikevel. Det at "tallene" påvirker en persons selvfølelse, psykiske helse, rett og slett hele hverdagen. Når jeg ser "tallene" på saldoen min er mer enn det jeg hadde forventet, blir jeg glad. Men er det et lite tall, kan jeg til gjengjeld bli en smule trist. Materialiserer vi tallene, finner vi de i form av mynter eller lapper. Også her påvirker de oss forskjellig. En lapp det står 1000 på blir man mye mer lykkelig av å holde i hånden enn en det står 50 på.

Hvis man virkelig går inn og studerer dette fenomenet, blir det veldig "søtt." Vi svever i et uendelig stort verdensrom, og det er utrolig nok uenigheter om det finnes flere (menneskelignende) vesner i universet- i praksis tror store deler av verdens befolkning at vi er alene i hele universet. På denne lille kloden svevende i universet finnes det altså vesner som har tillagt seg alskens merkelige skikker og vaner, der pengeøkonomi er en av dem. Det søte i dette er at vi alle tar verden for gitt. Vi har stivnet fast i mønstrene, og ingen tenker over hvor absurd det er å bli glad for et tall på en skjerm. - Tall vi ikke en gang nødvendigvis tar og føler på. Vi har i praksis bygd opp en økonomi på en "illusjon."

"Alt er relativt"

Den følgende skildringen er inspirert av en selvopplevd hendelse:

Du sitter i en interessant diskusjon, samtalen flyter fint, og du og samtalepartneren avløser hverandres argumenter harmonisk og på høflig vis. Begge kommer dere til med deres argumenter, og alt er fryd og gammen. Ettersom diskusjonen utvikler seg fra å være en relativt tilbakelent samtale, til en mild krangel med til de grader usaklige argumenter og tomsnakk, tenker du at NÅ, nå skal jeg jammen meg vise denne idioten hvem som sitter med kunnskapen! Du fyrer av et knall-argument av dimensjoner, en ubestridelig faktaopplysning- som på ingen måte kan slå tilbake på deg. Du studerer inngående motpartens kroppsspråk- det er som om tiden står stille , tenker du der du sitter og nistirrer på personen på den andre siden av bordet. Du synes du ser en rykning i vedkommenes panne. Han eller hun skifter stilling i stolen, klør seg i håret og slipper luften ut gjennom nesen. Du på din side er spent men allikevel lykkelig overbevist om at seieren er din. Det er over nå. Punktum finale. Finito. Slutt. Eller? Etter en tidsperiode du vurderer som minst 30 sekunder, åpner vedkommende munnen.

"Nåja" begynner han eller hun med en bestemt tone.
Hjertet ditt slår raskere nå. Du kjenner du blir fuktig i hendene og at svetten piper fram i pannnen. Så hadde du ikke vunnet allikevel. Etter en stund retter du igjen oppmerksomheten mot personen foran deg, setter inn et (etter alt å dømme) spørrende blikk, og venter i spenning. ------------ Tiden går og ingenting blir sagt. Du føler du må si noe, og prøver med et nervøst kremt. Vedkommende ser umiddelbart opp, trekker pusten dypt, og sier: "Alt er relativt."


Er det bare meg, eller har denne frasen gått fra å være noe veldig fornuftig å si, til å bli noe totalt meningsløst? Jeg har inntrykk av at dette ordtaket har blitt en slags intellektuell måte å si `det vet jeg ikke` eller `du har rett, sånn er det` på. At for å unngå å tape ansikt, svarer man "alt er relativt":P Jeg mener, du har en diskusjon med noen om at nyere målinger med generaliserbart resultat (resultat som med stor sikkerhet gjelder for hele befolkningen) viser at mange arbeiderne stemmer FrP og at mange med høyere utdanning stemmer SV, så svarer motparten "nåja. Alt er relativt." Det går rett og slett ikke. Du kan ikke si at du "synes" at dette er noe som ikke stemmer. Du kan si at dette ikke betyr at alle arbeidere stemmer FrP, selvfølgelig, at det finnes unntak fra regelen. Men du kan ikke "synes" at resultater som har blitt satt opp mot kompliserte matematiske tester ikke stemmer. At resultatet er relativt. Hvis det er et faktum at det er flere kvinnelige enn mannlige studenter på arkeologi, går det ikke ann å motbevise det ved å si at "alt er relativt."

Noen ganger er det best å krype til korset, og innrømme at man tar feil :D