Minste motstands vei

Er det flere enn meg som har lagt merke til at en del mennesker i Norge i dag har problemer med å følge den minste motstands vei? Med det mener jeg å ta valg som gjør at livet flyter uanstrengt, slik at man slipper å "slite" i hverdagen. Det virker som om at vi har en "verdiskala" som måler menneskers dyktighet ut i fra hvor mye vi anstreger oss og sliter oss gjennom det vi gjør. Jo mer vi sliter, jo mer kan vi slappe av med god samvittighet. De som tiltrekker seg rikdom, glede og gode ting uanstrengt er vi ofte misunnelige på, og disse blir sett ned på av mange. Hvor kommer denne motstanden mot å ta det litt med ro; "stresse ned" som vi sier? Tenk deg det selv. Vi legitimerer veldig ofte avslapning ved å ramse opp det vi har gjort den nærmeste tiden. "Nå kan jeg slappe av for nå har jeg gjort masse i dag." Her en dag leste jeg noe som jeg kjenner veldig igjen i dagens samfunn. I boka "kulturforståelse" av Jan Brøgger (2005) sier han at europeere historisk sett har gått i retning av stadig mer selvkontroll. Med tanken om den "protestantiske arbeidsetikk" toppet det hele seg. Her gikk man bort fra at kirken kunne gi syndsforlatelse. Dette på grunn av at Gud allerede har noen utvalgte blant oss, sies det her. Mennesker med suksess i arbeid og økonomi var blant disse utvalgte. Resultatet var mengder av mennesker som skulle realisere seg selv gjennom hardt arbeid; og sikre seg økonomisk suksess for å være vellykket eller blant Guds utvalgte. Derigjennom kunne man sikre seg evig liv. Videre sier Brøgger (ibid: 69):

" saken er at den protestantiske kultur har et så ambivalent forhold til
fornøyelse og avslappelse, at en ferie bare kan aksepteres dersom den bygger opp
et menneske til en større arbeidsinnsats så snart ferien er over"

Ja vi er sannelig rare, vi mennesker.