Vårt ansvar som verdensborgere

Tidlig i barnehagen lærte de fleste av oss at man ikke skal kaste sand på hverandre. Noen lærte det gjennom å være offer for det, andre gjennom at offeret kastet tilbake. Uansett grunnlag for lærdommen, fant mange av oss ut at det å kaste sand enten ikke lønner seg, (det kastes tilbake, sladres etc.) eller at man ikke ønsker at andre skal ha det vondt. Videre lærte man at dersom man ser at noen blir utsatt for et spadekast med en salig blanding sand og sur nedbør, skal man si i fra til voksne eller enda bedre: gripe inn og gjøre det riktige for å forbedre situasjonen (som ikke er å være med på kastingen, hvis du lurte). For problemet med sandkastingen eksisterer selv om vi velger å ikke se det (lukk øynene og kameraten din i sandkassa ved siden av får fremdeles stein i øynene). Dette er elementær lærdom. Noen av oss la sammen 2 + 2 og fant ut at dersom man ikke gjorde noe med overnevnte situasjon, kunne det være at en selv ble utsatt for sandkrigen neste gang. Atter andre tenkte at dersom noen ikke har det like bra som en selv, skal (og må) man hjelpe vedkommende. Kanskje innså man at man hadde større muligheter til dette enn det mulige offeret selv. - Det være seg romsligere dress som ga raskere fart på kortere tid enn individet i nabokassa, overblikk over lekeplassen som helhet (med oversikt over mulige fluktveier) eller evne til å fjerne uromomentet (fysiske eller mentale ressurser). En annen lærdom er at man ikke skal tenke på egen vinning i en sådan situasjon. Alle har rett til å sitte i fred i sandkassa.

Når jeg hører enkelte snakke om at vi ikke kan gi u-landshjelp på grunn av at vi må ta vare på våre egne, funderer jeg for det første på hva menneskene på vår klode legger i "våre." Vi lever på en liten planet svevende i et uendelig stort univers. Allikevel kan vi tillate oss å tillegge mennesker i ett geografisk område på planeten Jorden større verdi enn mennesker i et annet. Vi tar selvfølgelig utgangspunkt i vårt eget område når mennesker skal måles i verdi i så henseelse. Tanken er at hvert område skal ta vare på menneskene i deres nærmeste omkrets. Men når noe svikter i ett område, lukker vi øynene og sier at "dette er mennesker på andre siden av kloden som andre må ta seg av å hjelpe." Det er mye mulig at vi (alle som en) har ressurser og muigheter til å gjøre noe for disse, men disse ressursene sparer vi heller til noen i vårt eget område trenger vår hjelp. Selv om dette ikke er akutt. Jeg mener: noen i din nabokasse er i ferd med å bli kastet på, men vi lukker øynene og vender hodet bort fra denne konflikten fordi vi heller vil hjelpe noen i vår egen kasse som ikke engang er utsatt for en risiko!? Hvis vi tar utgangspunkt i at alle på lekeplassen Jorden er like mye verdt og har like stor rett til å få sitte i fred i sandkassen, MÅ vi gjøre det vi kan for å være til hjelp. Det er ikke nok å konstatere at noen får sten i øynene og deretter peke på noen andre. Noe må gjøres aktivt. Tiltak for å unngå at det skjer igjen må iverksettes. Og ikke bare har alle rett til å få sitte i sandkassen. Alle skal få sitte der i fred, med like trygge forhold rundt seg- like varme og tette dresser (i det minste med like god mulighet for å komme seg opp i god fart raskt, for å selv komme seg unna uromomentene). Er ikke dette situasjonen i dag sier du? Da må vi ta fram den gode gamle lærdommen fra barnehagen:

hvis vi ser at noen blir kastet på, er det best å reise seg opp og hjelpe vedkommende (uansett sandkasse) for så å melde ifra til de voksne, sørge for at man selv ikke skal gjøre dette og at resten av barnehagen skal følge reglene.