O`jul med din glede.

Her kommer jeg med et lite blogginnlegg blant girilanderet, nissene, englene, de lilla lysene, juledukene, kalendrene og alt det andre koselige dere mest sannsynlig omgir dere med. For de av dere som nå tenker "ååå, har har hun en mening om dette også!?" så stemmer jo det, men jeg har ingen intensjoner om å ødelegge førjulstiden eller julen for noen av oss. Jeg ønsker bare å komme med en liten formaning om å ikke slenge seg på alle de materialistiske "julegavetogene" nå som julegavene skal handles (eller er det bare jeg som ikke er ferdig med dem?). Det finnes et mylder av etiske julegaver, og det synes jeg er en topp greie. En av disse "ikke-materialistiske" togene man kan hoppe seg på er Sorgenfris (gateavisa i Trondheim) julebok. Dette er en billig gave til de som har alt av ting og trenger litt intellektuell føde. For 100 kroner gir du en fin gave til en i din omgangskrets, mens du samtidig gir 50 kroner av prisen til en av Sorgenfris selgere. Det er det jeg på godt norsk vil kalle en god deal.

Hvorfor bare glede èn mottaker med julegaven når du kan glede to?

Kjøp sorgenfriboka hos en selger i Trondheim (kan evt. kjøpe for dere som er interessert)

VG Nett - Tett på nett

 

VG Nett - Tett på nett

 

I forbindelse med Kerry Max Cooks norgesbesøk i november, ble det i tillegg til en rekke foredrag rundt om i landet holdt et nettmøte på VG-nett. Selv er jeg av de heldige som har hatt æren av å ha vært på et av hans foredrag, den 18. november for å være helt nøyatktig. - En dag som for resten av mitt liv vil stå som en påminnelse på  viktigheten av å leve livet fullt ut og å være til stede for mennesker man er glad i. På nettmøtet viser han atter en gang at han har enorm innsikt og visdom.

Bakgrunnen for hans historie, er at han som 19-åring ble tildelt dødsstraff for et drap han ikke hadde begått. Han ble satt på dødscelle i et av USAs verste fengsler i Texas der han tilbrakte 22 år av hans liv. 11 dager før han skulle få dødsstraffen ble han imidlertid benådet.

Uten at jeg skal gå inn på det i detalj her, har Cook blitt utsatt for meget dårlig politi – og etterforskningsarbeid. For det første hadde de ingen konkrete bevis, sett bort fra et fingeravtrykk som ble plassert på offerets dør tre dager før ugjerningen skjedde. For det andre ble drapsvåpenet funnet i offerets klesskap lang tid etter han ble fengslet. Listen kunne fortsatt i det uendelige. Et viktig poeng som han på vaktla på foredraget er imidlertid at jo flere flere bevis han fikk ført bort fra seg selv, jo større innsats la mektige mennesker i å få han drept. Han fortalte under foredraget at en av de første opplevelsene fra fengslet var en gruppevoldtekt med han selv som offer. Dette skulle dessvere bli starten på 22 år med tortur og en kamp for livet både psykisk og fysisk.

Det som fascinerer meg mest ved denne mannen, er hans evne til å tilgi og ha glede over livet, tross alt det forferdelige han har vært gjennom. “Dersom vi har (negativt) fokus på fortiden”, sier han, “mister vi fokuset på fremskritt”. I stedet for å ha negative tanker om fortiden burde vi heller bruke krefter på å kjempe for at dette ikke skal skje med andre, påpeker Cook. Dette er altså ikke en mann med stor selvmedlidenhet:

 

“I am not angry and I do not live my life in despair because if I allow myself to dwell on that then I must think of all those who didn't make it out. I am just so happy to be here and out of that place. there is no time for negative reflection as I am raisng my son at thaht keeps me in a happy place.”

Her har de fleste av oss mye å lære. Senere i nettmøtet utdyper han dette og sier at hat kun skader en selv, og at hans evne til å tilgi, er den eneste reelle friheten han har. Dette sier altså en mann som i 22 år av sitt liv og også store deler av barndommen kun har opplevd grov vold og ondskap. Det er rørende å høre han snakke om kjærligheten for sønnen, hvor høyt han elsker livet og friheten han nå har.

“My outlook on life is a very positive one. After loosing so much I can appreiciate so little. My life is my son. I love life, the world, and all the people in it.”

Jeg har ikke ord som beskriver den enorme respekten og æren jeg føler for Kerry Max Cook. Han er en stor mann med et stort hjerte.

Hakk i plata?

Jeg likte sammenligningen min med den spinnende vinylplata så godt, at jeg velger å holde meg til den. Denne gangen ønsker jeg å sette fokus på hva vi kan gjøre hvis det har gått "hakk i plata" i livene våre. La meg forklare hva jeg mener: noen ganger har vi kommet i den situasjonen at flyten av mennesker og omstendigheter i livene våre er negative, og at negative hendelser gjentar seg gang etter gang. Kort forklart er en slik tilstand preget av et mønster av negativitet. Alt ser mørkt ut, og plata spiller det samme ordet om og om igjen. Etter min mening er det mange måter å komme seg ut av et slikt uføre på. Det første man bør gjøre er å anerkjenne at det er uønskede momenter i ens liv som gjenntar seg. Det andre er å ta kontroll over livet sitt ved å ta inover seg at man har et ansvar forå løse opp i dette selv. Det er noe med dette å innse at livet ikke er noe som skjer med en, men noe vi skaper selv. Personlig tror jeg at det man sender ut av signaler (tanker om seg selv og sin egen verdi, "jeg fortjener ikke bedre," for eksempel) gjør at man mottar mer av det samme signalet (mer av det som gjør at du føler at du ikke fortjener bedre). Ved å snu om på dette signalet ved å verdsette seg selv som person, vil dette bli snudd. Altså: Hvis det er hakk i plata, må vi sette på en annen plate, vi må "tune" oss inn på en kanal som fører oss en mer positiv vei. Send ut positive signaler om deg og ditt eget liv og du mottar positive signaler om deg og ditt eget liv. Hvis dette vanskelig lar seg gjøre, må du skifte ut de elementene som ikke lar dette gjennomføres. Det tredje du bør innse er at det er vanskeligere å ikke gjøre dette enn å faktisk gjøre det. De første månedene med positiv tenkning kan bli harde, fordi vi er vant til å pepre oss selv med negative tanker og handlinger hele tiden. Men når dette først blir en vane, kommer du ikke til å angre på at du tok det store steget i riktig retning. Du vil oppleve at du har masse positivt i deg: glede, harmoni, energi, kjærlighet og rikelig med overskudd til å gi til andre. For jo mer du tar vare på deg selv, jo mer har du å gi av til andre. Dette betyr ikke at når du har gjennomgått denne prosessen, vil du aldri ha nedturer i livet, det betyr at det tar kortere tid å snu de negative tankene og hendelsene som kommer inn i livet ditt.

Jeg håper dette kan inspirere noen av dere til å bli bevisst på hva dere sender ut av "signaler." Det verste man kan gjøre med negative tanker og hendelser, er å sette lokk på dem (da koker det til slutt over). Ved å rette søkelyset på dem og snu dem til noe positivt, vil de fordufte som dugg for solen.

Ha en fortsatt FANTASTISK dag!

Om å tro at man er noe

Det kan diskuteres om Gro Harlem Brundtland hadde rett da hun uttalte at det er typisk norsk å være god. Man kan argumentere for og imot om dette stemmer, og i min mening er det i seg selv uinteressant. Det som i større grad interesserer meg, er den store mengden latterliggjøring dette utsagnet førte til. I manges mening streifer hun her inn på nordmenns selvgodhet på sitt verste. Jeg synes imidlertid at denne reaksjonen i selg selv er mer særnorsk enn Brundtlands utsagn som sådan. Det Bruntland her gjorde var å gi uttrykk for nordmenns dyktighet. I overført betydning kan dette betegne individets særegenhet og unikhet. Hun sa at nordmenn har noe å bidra med, og til og meg at noen nordmenn er bedre i enkelte ting enn andre. Hvorfor skal dette i seg selv vekke så store reaksjoner? Faktum er at noen alltid vil være bedre i noe enn andre, som igjen kan være bedre enn en annen i noe annet. Alle mennesker har noe å bidra med, men alle kan ikke være flinke til det samme. Hvorfor raser så mange mennesker når de hører utsagn som dette? Aksel Sandemose kalte tendenser som dette "janteloven," Tor Jonsson "bygdedyret." Uansett hva man kaller det, er budskapet at mennesker aldri skal tro at de flinke til noe. Man kan gjerne være klar over sin egen dyktighet, men man skal for all del ikke gi uttrykk for det. Man skal ikke tro at man er bedre enn andre til noe.

Dypest sett tror jeg slike holdninger som dette er basert på sjalusi og dårlig selvbilde. Noen mennesker ser seg nødt til å rakke ned på andre for at de skal føle seg bedre med seg selv. De fleste som har interesser som faller litt på siden av hva flertallet er interessert i, får ofte holdninger som dette kastet over seg. Jeg selv har møtt mennesker som etter de fikk vite at jeg er aktiv i Amnesty nærmest rakket ned på meg ved å komme med hint om at jeg ikke skulle tro at jeg kune bidra med noe for å "redde verden." Og for å ha det sagt: JA jeg tror at jeg (som alle andre) har noe positivt å bidra med, og kanskje mitt bidrag er handlinger og ønsker om en bedre verden. Mennesker burde utvide sitt indre landskap til å la mennesker få tro at de er noe. De som har problemer med dette, burde i stedet for å ta fra mennesker sin tro på seg selv, finne det positive de kan bidra med til verden.

Hvor forsvinner det vi gir til andre?

I den vestlige verden som vi i Norge er en del av, lever mange i en overflod av materielle ting. Av alle tingene vi skulle ønske å ha kontroll over og stort kvantum av, er pengene av de viktigste for mange. I min mening blir det i samfunnet forøvrig lagt større fokus på enkeltindividets indiviuelle prosjekt for å skaffe seg de ressursene som trengs livet (inkludert mye penger og et lykkelig liv), og mindre på hva hver enkelt kan gjøre for andre. Kanskje vi hadde fått et mer empatisk samfunn dersom man anså at det å gi av seg er en gave til både en selv og den en gir til?

Nå er jeg selvfølgelig klar over at mange i Norge i dag med glede gir av seg selv til andre, men jeg har inntrykk av at mange av de som ikke er gavmilde lar være å gi i frykt for at det en gir til andre er noe man ikke vil se igjen. For er det egentlig slik at det man gir til andre blir borte? Et uttrykk for noe en har mistet? Fungerer dette på samme måte som den velkjente leken fra barnehagen der vi begynner med en god mengde sand i hendene og sier "så mye hadde jeg," for så å kaste sanden opp i lufta, snu hendene og fange restene av sanda vi gav bort? På det åndelige/alternative planet er jeg personlig av den overbevisning at alt vi med glede gir av oss selv er noe vi før eller siden vil få glede av i våre egne liv. For meg betyr dette at dersom man gir mye til andre, vil man også få mye i sitt eget liv. For de av dere som ikke er åpne for slike forklaringsmodeller, kan det være nok å anerkjenne at det man gir til andre påvirker en selv på en positiv måte. Wayne W. Dyer (2006:62) sier i sin bok "Tankens kraft" at del forskning på dette området tyder på følgende:

"Gode gjerninger rettet mot andre mennesker styrker immunsystemet og øker serotoninnivået (i kroppen)."

Serotonin er et stoff som beskytter oss mot stress, er godt for hjertet og bra ved migrene. Det er også verdt å merke seg at mennesker med depresjoner har et lavt nivå av serotonin i kroppen. Det å gi til andre kan altså ha en positiv effekt på ens lykkefølelse i tillegg til at man får et sterkere immunsystem. Kanskje er det allikevel ikke slik at de gavene en gir til andre blir borte? I tillegg til ens egen tilfredshet med å ha gitt til en annen, styrker en også sin egen grad av lykke i sitt eget liv.

Har du gitt noe av deg selv til en annen (deg selv) i dag?

Idealistisk vs. realistisk ?

De fleste som følger denne bloggen, kan vel si seg enig i at jeg er en idealistisk person, noe som i den siste tiden har resultert i at jeg har blitt engasjert i Amnestys arbeide. Jeg prøver gjennom dette å ta min del av ansvaret for å gjøre verden til et bedre sted. De fleste som av egen fri vilje kommer til Amnestys stands, anerkjenner sin egen rolle i dette og gir villig sin underskrift til en god sak. Av de som ikke ønsker å bidra til sakene, for eksepmpel til Shell-kampanjen (som jeg har blogget over tidligere) har jeg inntrykk av at ikke anser sitt bidrag som noe som kan bedre verden. Det er for dem urealistisk. Men er det i grunnen et misforhold mellom idealisme og realisme?

På wikipedia (i den grad det kan regnes som en kilde) står det at en idealist kan begrepsfestes på følgende måte:

"I vanlig språkbruk og innenfor politikkens retorikk betegner det å være idealistisk at man handler ut ifra visse idealer, det vil si at man ikke bøyer seg for faktiske forhold i verden, men forsøker å omforme verden i henhold til sine idealer."

Denne definisjonen er det lett å kritisere på flere måter. Personen som har definert begrepet, tilhører mest sannsynlig gruppen der den såkalte realismen står i fokus. Men er det egentlig slik at en underskriftskapanje for eksempel i regi av Amnesty er et uttrykk for naive mennesker som "ikke bøyer seg for faktiske forhold i verden" (verden som den utspiller seg foran øynene våre)? Og kan man si at det ikke er nytte i slikt arbeid? All erfaring peker i motsatt retning. Jeg har ikke tall på hvor mange samvittighetsfanger utsatt for tortur i fengsler rundt om i verden som har blitt løslatt takket være slike kampanjer, eller henrettelser som har blitt stoppet. Rettferdigheten seier så lenge man står sammen og kjemper for rettferdighet for alle! Det er de som anser et krav (ikke håp) om en bedre verden for urealistisk, utopisk og en uoppnåelig drøm som stopper verden i å utvikle seg i riktig retning i min mening. Hvis alle idealistene der ute står sammen og kjemper for bedring, er det realistene som stopper utviklingen. I saken om Shells handlinger i NIgeria, er det Shell selv (og regjeringen i Nigeria) som er "realistene": det lar seg ikke gjøre å rydde opp etter seg, sier de. Det lar seg ikke gjøre for dem å stoppe og bryte menneskerettighetene på det groveste. Dette kan ikke verden rundt finne seg i! Faktum er at verdens realister "her hjemme" også bidrar til at realistene i Nigeria kan fortsette som de gjør.

Vi vet at det å KREVE en bedre verden teller og betyr noe. La oss ha høye moralverdier. - ikke la egosenstriske behov være drivkraft og rettesnor for menneskenes handlinger. Det å la være å kjempe for en bedre verden er ikke realisme, det er å ignorere andre menneskers vanskelige virkelighet. Det er å sende en melding til mennesker som lider om at "vi" har det bra og ikke er interessert i å hjelpe "dem."

Ta ansvaret i egne hender, og KJEMP for en rettferdig verden!

Shell - hell

Shell-konsernet har i omkring 50 år oppholdt seg i Nigeria. Som en bakgrunn for det jeg nå skal ta opp, henviser jeg til Shells nettsider der det står følgende:

"(...)Vår rolle er å sikre at vi utvinner og leverer produktene på en måte som både er lønnsom og miljømessig og samfunnsmessig ansvarlig."

Det er ingen tvil om at oljeutvinningen i Nigeria har vært lønnsom for Shell. I løpet av tiden utvinningen har pågått, har nemlig Shell generert omlag 600 milliarder dollar i området. Men deres visjoner om å være miljømessig og samfunnsmessig ansvarlige står i et klart misforhold til realiteten slik den utfolder seg i det virkelige liv. For paralellt med denne økonomiske suksessen, lever fremdeles majoriteten av lokalbefolkningens 31 millioner innbyggere fortsatt i fattigdom. Det har lekket ut mellom 9 og 15 fat med råolje i Nigerdeltaet de siste 50 årene. Dette tilsvarer oljesøl på linje med Exxon Valdez-utslippet i 1989 hvert eneste år i over 50 år.

Forurensingen har ødelagt jordsmonnet, vannet og luften i området. I tillegg har store deler av befolkningen fått livgrunnlaget sitt begrenset, da muligheten for å leve av jordbruk og fiske er helt eller delvis ødelagt. Drikkevannet er forurenset, mange får pusteproblemer, defekter fra fødselen av, hudutslett, vedvarende mageproblemer og såre øyne.

Olje - og gassindustrien er unntatt fra loven om å foreta konsekvensutredninger av sin virksomhet. Vannkvaliteten blir heller ikke overvåket, ei heller matsikkerheten eller helseimplikasjoner. Menneskene i Nigerdeltaet er i tillegg systematisk blitt nektet adgang til informasjon om konsekvensene oljeutvinningen har for dem.

Amnestys krav er at:

1) Oljeselskaper og (Nigerianske myndigheter) ikke skal bryte menneskerettighetene, og at de skal etterleve sine forpliktelser overfor miljø og menneskerettigheter
2) Oljeselskapene må rydde opp i rotet sitt; unngå oljesøl og avfallsdumping
3) Oljeselskaper må overvåke og offentliggjøre de sosiale og menneskerettslige konsekvensene av virksomheten
4)Norske myndigheter må gjennom programmet Olje for utvikling legge press på og legger til rette for at nigerianske myndigheter får et lovverk og reguleringssystem som holder olje- og gassindustrien ansvarlig. Samt forhindrer fortsatt utbygging og ødeleggelse av Nigerdeltaet.

DU kan gi din underskrift for dette eller være med å aksjonere i ditt nærområde. Hvis vi får nok underskrifter, blir våre (og ikke minst de Nigerianske folks) stemmer hørt, og Shell blir tvunget til å rydde opp i rotet sitt!

Gå inn på Amnestys nettsider eller skriv under mens du deltar (eller går forbi) en av Amnestys aksjoner i ditt område!

Din innsats teller!