Idealistisk vs. realistisk ?

De fleste som følger denne bloggen, kan vel si seg enig i at jeg er en idealistisk person, noe som i den siste tiden har resultert i at jeg har blitt engasjert i Amnestys arbeide. Jeg prøver gjennom dette å ta min del av ansvaret for å gjøre verden til et bedre sted. De fleste som av egen fri vilje kommer til Amnestys stands, anerkjenner sin egen rolle i dette og gir villig sin underskrift til en god sak. Av de som ikke ønsker å bidra til sakene, for eksepmpel til Shell-kampanjen (som jeg har blogget over tidligere) har jeg inntrykk av at ikke anser sitt bidrag som noe som kan bedre verden. Det er for dem urealistisk. Men er det i grunnen et misforhold mellom idealisme og realisme?

På wikipedia (i den grad det kan regnes som en kilde) står det at en idealist kan begrepsfestes på følgende måte:

"I vanlig språkbruk og innenfor politikkens retorikk betegner det å være idealistisk at man handler ut ifra visse idealer, det vil si at man ikke bøyer seg for faktiske forhold i verden, men forsøker å omforme verden i henhold til sine idealer."

Denne definisjonen er det lett å kritisere på flere måter. Personen som har definert begrepet, tilhører mest sannsynlig gruppen der den såkalte realismen står i fokus. Men er det egentlig slik at en underskriftskapanje for eksempel i regi av Amnesty er et uttrykk for naive mennesker som "ikke bøyer seg for faktiske forhold i verden" (verden som den utspiller seg foran øynene våre)? Og kan man si at det ikke er nytte i slikt arbeid? All erfaring peker i motsatt retning. Jeg har ikke tall på hvor mange samvittighetsfanger utsatt for tortur i fengsler rundt om i verden som har blitt løslatt takket være slike kampanjer, eller henrettelser som har blitt stoppet. Rettferdigheten seier så lenge man står sammen og kjemper for rettferdighet for alle! Det er de som anser et krav (ikke håp) om en bedre verden for urealistisk, utopisk og en uoppnåelig drøm som stopper verden i å utvikle seg i riktig retning i min mening. Hvis alle idealistene der ute står sammen og kjemper for bedring, er det realistene som stopper utviklingen. I saken om Shells handlinger i NIgeria, er det Shell selv (og regjeringen i Nigeria) som er "realistene": det lar seg ikke gjøre å rydde opp etter seg, sier de. Det lar seg ikke gjøre for dem å stoppe og bryte menneskerettighetene på det groveste. Dette kan ikke verden rundt finne seg i! Faktum er at verdens realister "her hjemme" også bidrar til at realistene i Nigeria kan fortsette som de gjør.

Vi vet at det å KREVE en bedre verden teller og betyr noe. La oss ha høye moralverdier. - ikke la egosenstriske behov være drivkraft og rettesnor for menneskenes handlinger. Det å la være å kjempe for en bedre verden er ikke realisme, det er å ignorere andre menneskers vanskelige virkelighet. Det er å sende en melding til mennesker som lider om at "vi" har det bra og ikke er interessert i å hjelpe "dem."

Ta ansvaret i egne hender, og KJEMP for en rettferdig verden!